Fra
isen bar det oppover. Veien gikk fra værst til enda værre. Det både så
ut som og føltes som et pukkverk. Langt var det også. Var oppe på 1160m
med 3 grader. Utrolig flott utsikt, dvs mil etter mil med svarte
sandsletter.
Pòrisvatn
Leirplassen
ved Pòrisvatn var ikke bra, det ble sent og mørkt, og det var ikke mulig å
få teltpluggene ned i bakken. På morgenen ble vi liggende i skyggen av bilen
slik at det ble iskaldt.Skjønte jo hvorfor neste morgen, vi hadde lagt
oss til midt i en anleggsvei! Vi fleipet med at når vi kom hjem kunne vi jo
ta en tur ut til pukkverket på Vinterbro for å få tilbake feriefølelsen.
Varder på det
høyeste punktet
Hrifunes
Teknologiens
århundre: Vi bruker PC med elektroniske kart og GPS for å orientere oss.
Absolutt å anbefale fordi det blir mye enklere å vite hvor man er til enhver
tid. Ser man en topp ut til høyre, er det bare et blikk på skjermen og man vet
med en gang hva den heter og hvor høy den er. Vi opplevde det også som
spesielt nyttig inne i lavaområdene, fort gjort å miste stedsans der. Det er
også enkelt å holde styr på hvor langt man har kjørt, hvor langt det er
igjen til bestemmelsessted og hvor lang tid det kommer til å ta.
Vi vet hvor vi er
Campingplassen
ved Hrifunes var herlig avveksling til de siste dagers golde omgivelser.
Grønt og frodig med sauer beitende rundt lavvoen. Bonden dukket opp dagen
etter for å få betalt, etterpå vandret han rundt på området mens kona
vasket toaletter og dusj. Første natten var det kun oss her, men kvelden
etter fikk vi selskap av et par telt til.
