Veien
fra Botni var først bara lava og sand. Ganske slitsomt, mellom 5 og 10
km/t. Fremdeles like ensom borsett fra at vi møtte en tysker fra Köln
som vandret med sekk på ryggen og staver i nevene. Han så sliten ut, med
solbrent nese og tørre lepper.
Det var ikke første gang han var i
ødemarken, hadde tidligere vært på fottur på Svalbard og var godt
kjent i Nord-Norge. Hva enkelte får seg til å gjøre. Tror nok allikevel
det er mere min greie og sitte i en bil gjennom denne ødemarken.
Vi kom
etterhvert inn til Vatnajökullen, stor og mektig reiste den seg som en
vegg så langt vi kunne se. I kanten var det et bredt elvedelta, heldigvis
ikke kvikksand. Vått, men greit å kjøre i. Fasinerende med denne svarte
isen, som også har islett av lillatoner.